På kanten av verden

Projektet tager for sig et øde sted i Nord-Norge, og undersøger balancen mellem natur og kultur ved at skabe en sammenhæng mellem sted, menneske, tid og entropi. På kanten af verden, tegnes et vandrerhjem bestående af enkeltstående boenheder, hvor arkitekturens intention er at få os til at være til stede på nogle andre præmisser end vi er vandt til og ændrer balancen mellem natur og kultur

Sted
Ultima Thule et geografisk begrep den Romanske poeten Virgil brukte for å fortelle om et sted langt nord, på kanten av verden. Historisk sett er det synonymt med den grenseoverkridene og den dramatiske natur. Med den forunderlige midnattsol om sommeren, og det magiske nordlys om vinteren. Dramatiske fjell som stuper ned i islagte hav og gjør oss bevisste på at naturen er større enn oss selv, og stedet er ikke kun en lokasjon men også et mytisk og mentalt bilde med en helt særlig atmosfære og sinntilstand

Natur
Naturen viser sin tilstedeværelse her, på en helt særlig måte. I løpet av året, som vi kjenner det, endrer naturen seg og viser seg fra forskjellige sider. Om vinteren er det mørke tid, og nettene er evig lange. Mens om sommeren er det midnattsol, og dagene er evig lange. Tidene i mellom er preget av forandring. Disse 3 stadier i naturen har jeg delt inn i 3 ulike sykluser

Tid
Tiden har også en særlig tilstedeværelse her. Vi reiser fra en lineær tidsopfattelse hvor vi ser for oss tiden som en akse, der vi kan markere hva som har skjedd i fortiden, og hva som vil skje i fremtiden. Den lineære tiden er målbar og blir et objekt vi forholder oss til som kan spares og brukes På kanten av verden blir man slukt inn i en sirkulær tidsopfattelse, bestående av en rytme og en syklus på naturens premisser. Naturen selv markerer rotasjon i syklusen: Dager, måneder og år kommer med jevne mellomrom, og årstidene følger etter hverandre etter et fast mønster